Gå til innhold

Stiletto

Capo
  • Innholdsteller

    892
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    2

Stiletto vant sist dagen den 28. januar 2017

Stiletto hadde det mest likte innholdet!

Nettsamfunnsomdømme

64 Superbo

Om Stiletto

  • Rang
    Capo

Demografi

  • Kjønn
    Mann
  • Lokasjon
    Asker

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Enig i mye som skrives, men jeg tror det er nødvendig å nyansere en hel del. "Gullalderstankegangen" er litt farlig fordi den ikke spesifiseres og avgrenses tilstrekkelig . Man kan derfor spørre hvor gode var egentlig bilene fra 20, 30, og 40 tallet å kjøre, hvor mye "ekte" Alfa var det der? Ja, de vant mange løp og ble legendariske i sin samtid, men det var i bilens barndom der lite var utviklet og harmonisert i forhold til det vi i dag kaller klassiske Alfa egenskaper. En glemt epoke er her 40 tallet, ett av merkets glemte gullaldere, der storbilene sto i sentrum. Ellers er det vel enighet om at biler generelt dengang var forferdelig å ratte og at stylingen langt overgikk kjøreegenskapene. Det man da står i gjen med er en periode fra sent 50 tall til vel ut i 80 tallet, som den klassiske perioden da alfa var alfa- på godt og vondt. Det man også glemmer var at også disse modellene hadde høyst ulike egenskaper og mange dårlige sider, Det er derfor ikke så mange modeller det her er snakk som gang på gang fremheves som klassiske alfaer. Gjerne dreier det seg om noe man har i garasjen selv- overlevere. Men hvorfor har de overlevd? Trolig var det like mange vellykkete modeller i 90 årene som fra denne epoken. Mange av de klassiske egenskapene fra dette Fiat infiserte og forhjulsdrevene tiåret ble også videreutviklet, som transakselkonseptet som ble endret til passiv medstyrende bakaksel - uten transakselkonseptets girmessige bakdeler. Men vektfordelings prinsippet ble beholdt. 90 tallet var og tiåret der Bussomotoren fikk sitt utviklingsmessig høydepunkt, og TS motoren er sterkt undervurdert som en "ekte" alfamotor . Styringen var antagelig og like skarp og direkte som på flere av de "klassiske" modellene. Igjen en videreutvikling og bibeholdelses. Konteksten og perspektivet mangler derfor ofte i bedømmelsen, det gjelder særlig i forhold til den nære fortid. Men en ting gjenstår - motor. Alfa er og blir sentrert rundt motorutvikling. Forsvinner forbrenningsmotoren dør også Alfa, Helelektiske drivlinjer lar seg knapt forene med noe i Alfas historie. Historien må derfor gjenoppfinnes og eldrift må gis noen karakteristika som kan forbindes med Alfa fra i går. Litt av en utfordring spør du meg.
  2. Ja, 156 serien var på mange måter Alfa,s mest komplette modellserie.Trenden hadde jo vært å utvikle seperate overlappende modeller som delvis konkurrererte hverandre ut. En kanabalisme som fortsatte med GT/Brera. Man kan og spørre om kombinasjonen Giulia/Stelvio er en slik abortert mulighet basert på rot og skiftende omstendigheter. Den markedsmessige plasseringen mot konkurrentene har heller ikke alltid vært overbevisende. Men det som er dårlig industrielt håndverk gir jo entusiastene mange herlige karosserier å boltre oss i. Det er lyspunktet. Dessuten gir det en følelse av anderledeshet og opprør mot en kald og klinisk industriell tankegang.
  3. Her kreves visst konkrete svar. Nei, 156 var såvisst ikke begynnelsen til undergangen, heller det motsatte. Med vel 700 000 produserte enheter var det tidens salgsuksess for Alfa, Hvis du derfor regner kronologisk og legger til grunn kriteriene jeg skisserte,(kjøreegenskaper/styring, motorkarakteristika, særeget design) må derfor 156 serien betegnes som den siste Alfa med stor A. Mange vil sikker hevde at da kommer Gulia foran. Det kan godt være, men bare hvis man ser bort fra designbiten. At 156 etterhvert fikk ett dårlig kvalitetsmessig rykte er en ting, men det kan sies om flere Alfaer. Dessuten var ikke det inntrykket i begynnelsen, snarere tvert imot. Noen vil kanskje innvende at en slik status bare kan reserveres for GTA, men jeg mener at hele modellserien før facelift gir ett bredere og riktigere bedømmelsesgrunnlag. Poengseier derfor til en forhjulsdrevet bil. Utvider man kriteriet til å innbefatte kvalitiet og luksus vil jeg peke på både 164 og 166. Men då havner man samtidig utenfor Alfa,s modellmessige tyngdepunkt. Samtidig ligger de virkelige storbilene fra Alfa så langt tilbake i tid at få har noe kjennskap til de lenger. Den nærmeste i tid, nemlig Alfa 6 når dessverre heller ikke opp i noen tetstrid. Vinkler du istedet spørsmålet "historisk" så er svaret 116 GTV/Alfetta, fra tiåret mange regner som Alfa,s storhetstid - transakselbilene. GTV fortrinnviss i første modellvariant før plastsyken gjorde kål på de finslepte detaljene. Ikke minst er baklyktene og interiøret med det midtstilte instrumentet perler på en snor. Egentlig har jeg lyst til å svare GTV,2.5 1985 modell, men igjen faller jeg ned på "116 GTV". Her er uansett skåren på samtlige variabler skyhøy, opp mot 10 blank. "75" mener jeg faller litt igjennom da designet ligger nærmere nåværende Giulia i originalitet, utstråling og velykkethet. Da vil jeg heller peke på Alfa 90.
  4. Jeg skal ikke kritisere trådstarter, min i kommentar var mer rettet mot fenomenet generelt. Hva man kaller ting i utgangspunktet er ikke så viktig, det er hva det utvikler seg til og hvordan det oppfattes som er viktig. Jo større pasjonen er for noe, jo vanskligere blir det å skille mellom det objektive og subjektive, det glir over i hverandre og brukes gjerne som premiss og bevis om hverandre. Bare ett overflatisk blikk på denne og andre tråder viser hvor vanskelig dette er. Men dette er og ett område der man ikke kan forlange for mye, folk får jo tross alt mene det de vil.😐
  5. Slike kåringer har lite for seg. Spesielt hvis vi inkorporerer begreper som "siste" og "ekte". To begreper med lav holdbarhetstid og en høyst variabel og subjektiv målbarhet. For hvor mange siste ekte Mercedser finnes det egentlig? Som regel er slike kåringer ett forsøk på at en gruppe forsøker å skaffe seg et definisjonsmessig eierskap til sannheten, selv om forsøket stemples som både uformellt og humoristisk. Bilindindustrien er i evig flux og må stadig tilpasse seg, selv om mange endringer er uønsket. Derfor gjelder det å skaffe seg noen kriterier. I Alfas sammenheng bør det være kjørbarhet, balanse og styring, motorkarakteristikka og som siste faktor, egenartet design. Slik kan man i stedet finne noen biler fra ulike perioder som balanserer disse egenskapene best, selv om de er innbyrdes forskjellig. På den måten unndrar man seg renhetstankegangen, og man får kanskje samtidig en større aksept for perioder og fenomener som f.eks "FIAT epoken" og forhjulstrekk.
  6. Det blir ett bilkonsern med for mange merker. På lengre sikt må derfor noen ut, akkurat slikt det har skjedd med GM, Spørsmålet blir derfor hvordan den italienske merkeporteføljen vil stå seg mot den amerikanske og fransketyske.
  7. Slik som situasjonen i Frankrike er nå er nok dette det eneste mulige. Frankrike er ett land som styres ovenifra og ved store spørsmål trer nettverket av ENAarker sammen og handler for nasjones beste. Det er nok det som hart skjedd her og. For i Napoleons fødeland ligger revolusjonen aldri mer enn et par stenkast unna.
  8. Dette er vel en ganske sær problemstilling. Hver har sin bilhverdag og forutsetninger for entusiasme. Men for å strekke litt på det - det er få T-Ford entusiaster som kjører bilen til jobb for å slippe Skodaen i rushtrafikken. Problemet er vel heller omvendt at folk har for mange biler. Flåter av reparasjonsobjekt anskaffet på impuls uten tids og innsatskonto borger ikke bra for overlevelsstatistikken. Det som ofte skjer er at huggern blir neste stasjon, selv om bilen er både pen og redningsklar. Alt for få gidder å ta over, Det vi derimot har for lite av er petimeterholdte praktbiler, brukt med måte, som hverken er modifisert, rekonstruert eller på annen måte tuklet med. Her syntes jeg det italienske miljøet er sterkere rammet med lave produksjontall, mange spesialmodeller, varierende prisklasser og tvilsom kvalitet i møte med stålormen. Visst finnes det fabrikanter på F og L men ellers syntes jeg det ser litt trist ut. Min bil er intet unntak, 5000 kroners biler bryr få seg om å redde - før det er for sent. Det er selvfølgelig ett spørsmål om hvordan man best bevarer en bil. Ved jevn daglig bruk med godt vedlikehold, eller med selektiv bruk og middels uttak av kilometer. Sistnevnte går som regel også sammen med petimetervedlikehold og relativt få eiere.Det finnes selvfølgelig ikke noe patentert svar her, men mitt inntrykk etter noen sveip på FINN er at sistnevnte kategori fremtrer vesentlig bedre optisk. Og trolig med bedre sjansje til å overleve ved å finne ett nytt godt hjem til en høyere pris. Men her snakker vi åltså om de virkelige unntakene, perlene blant alt det svarte bruksmetallet. Men bil er blitt forbruksvare, omtrent som tannpirkere. 60 og 70 årenes søndagstur, kollektivt til jobben og den ukentlige håndvasken av statussymbolet er omtrent like langt bak i speilet som blodklubb til middag.Sånn er det også her inne, overforbruk av bil er normen, fordi man da får mest ut av bilentusiasmen. Jeg lurer litt på om det heller er motsatt, at litt mindre bruk også gir større entusiast verdi, sjeldere bilbytter og ett mer personlig bilhold. Men dette handler vel mer om hvordan man er skrudd sammen under topplokket. Så "bil" blir vel her mer enn et symton, enn noe det nytter å argumentere for eller imot.
  9. Thesis er nok reddet, det er bare å se på alle thesismøtene ute i Europa. Men det er ett problem ved nesten all bevaring at for få ser verdien av det de har rett foran nesetippen, før det er for sent. Det økonomiske og kortsiktige trumfer ofte det langsiktige og kollektive. En ekte entusiast bør se dette og sette seg mer som forvalter, enn rendyrket forbruker.. Det tror jeg også de fleste som eier sjeldene eldre ting er enig i. De færreste vil f.eks selge grombilen de har brukt 100 vis av timer på til en 19 årig råner - det affektive og følelsesmessige trumfer ofte det kommersielle i slike saker. Denne bilen går nok uansett til noen som "vet hva det er". For hva som blir populært i fremtiden vet ingen. Når en Ford Escort fra 1973 plutselig har blitt en prisrakett, så kan hva som helst bli en klassiker i fremtiden.
  10. Dette er vel hverken bruksbil eller pendlerbil lenger. Hvor uentusiastisk går det an å bli? Sjeldene biler bør bevares og brukes med vett, selv om også jeg har slitt med designet. Fronten er himmelsk, Da fremstår transportetappen mellom front og hekk som både anonym og kjedelig. Dashbordet holder heller ikke mål, selv om materialkvaliteten er god. Synd at de ikke satte coupevarianten i produksjon, Den er vesentlig mer attraktiv enn sedanen. De første designutkastene var og mer edge orientert, noe som løftet designet betydelig.
  11. Apropos fartsfølelse så er det vel derfor Giulia har 510 hk og kappløpet mot 600 og 700hk fortsetter. I tillegg kommer akselerasjon som man bare unntagsvis får testet ut i vanlig trafikk. Leste noe radikalt og ganske snusfornuftig svensk - selv om det høres avskylig folkhemsaktig ut. Volvo skulle begrense topphastigheten til 180 km/t på sine nye modeller. Ingen trengte noe mer mente de. Derfor blir vel Volvo endelig litt som Audi: "Jag ruller - knapt, og inte hørs jag med".😀
  12. Jeg er enig med deg. Dette var vel ett av flere gode konsept som ble vist like før Gulia ble avduket. Men det gjør seg nok best på en litt større bil, linjene kommer best til uttrykk da. Når det kommer tll facelift betyr jo det nettopp uttrykket det. Det er fronten det er lettest og rimligst (lagd i plast) å endre på. Frontuttrykket er det som de fleste legger merke til og lar seg påvirke av også, Dermed påvirker det salget mest. Men gleden er kortvarig, ofte ikke mer enn ett år på en modell som faller på statistikken. Jeg gjetter at fremtidige modeller utvikles gjennom det nåværende Giulia designet, først og fremst på detaljsiden.Tror dessverre Alfa her lærer av tyskere ved å danne en modellserie som er mest mulig homogen familiemessig. Den tiden da det hver modell hadde sitt eget design - men alikevel noe udefinert felles, ser ut til å være over. Tanken er nesten ikke til å holde ut, men det ser ut til å fungere bra på salgssiden for andre. Dessverre. Men nå er jo Sergio ute av spill, så man vet jo aldri. Tonale virker jo slik sett lovende.
  13. Med Mito borte og E klasse sedanen dumpet kan man jo nesten si det. Riktignok kommer det en GTV, men i volum vil SUV - eller UV, ta mer og mer over hvis utviklingen fortsetter som nå.
  14. For bare å gi en pekepinn om fallet i salget av sedanmodeller fra Alfa, så ble det registrert flere Alfa 166 i toppårene 99 og 00 enn Giulia i modellårene 17 og 18 her i Europa. Tar man med 156 er skillet enda mer dramatisk, men den ble også solgt som stasjonsvogn. Giulia overlever nok kun fordi den har Stelvio som tvilling, da disse lages på samme produksjonslinjen. Nå ser det ut som man kan planlegge og opprette en linje bare for SUV, noe som var mulig bare med sedan for 20 år siden. Derfor blir nok SUV,er prioritert fremfor sedaner i hele modellspektret fremover. Alfa kan derfor ende opp som en mer eller mindre rendyrket SUV produsent, nettopp fordi produksjonslinjene er små i utgangspunktet.Det gjelder derfor å utnytte de mest mulig effektivt, noe det ser ut til at en modell gjør bedre enn to. Det kan man smått avlese i at sedanen i E- segmentet ser ut til å være byttet ut med en SUV og ikke to varianter av samme bilen, som med Giulia og Stelvio. Skal man satse på en sedanlinje må den kanskje tvinnes med GTV/Spider utgaver for å lønne seg. Med andre ord kan man gjette seg til at disse modellen blir likere hverandre enn noen gang, omtrent som varianter av 3 serien. Jeg liker det ikke, men dette er industriell produkjon, like mye som det er forvaltning av historie og image.🙁
  15. I fronten tror jeg de har hentet inspirasjon fra både Montereal og Brera/159. Det ser også ut til at grillen heller litt utover, noe som ser ut til å bli en trend. etter at de har gått fra liggende over til rett og nå kanskje litt fremoverlent grill. Veldig positivt. For de som ikke liker små slanke lykter, så vl jeg si at det er akkurat lakkmustesten om et bildesign er vellykket eller ikke. Det er i detaljene det ligger, som innfelte dørhåndtak som ser ut til å komme tilbake etter storhetstiden på 70 tallet og at det blir ett 156 arrangement i bakdørene. Interiøret ser også veldig spennende ut med to store Montereal/156 bøtter av noen instrumenter og digital oppdeling/visning. Akkurat slik jeg har ønsket meg det. Det ser også ut til at stilen er videreført i luftdysene, Nei,dette var moro!!! Får håpe at mest mulig blir videreført i en evt. produksjonsbil, uten å bli døllet ned av markedshensyn. Folk tåler jo ikke noe som de ikke er tilvent.
×
×
  • Opprett ny...